Mamma`s blogg og skriblerier . . . .

Bilen som kom imot oss hadde en voldsom fart. Min datter satt ved siden av meg i forsetet og vi vekslet bekymrede blikk. I neste nu mistet bilføreren kontrollen og bilen skrenset utenfor høyre asfaltkant, den ble så løftet høyt opp som av noe mektig og usynlig, snurret rundt et par ganger i lufta og ble så kastet inn i fjellveggen på venstre side av veien med en voldsom kraft. Infernoet foran oss var helt uvirkelig. Alt opplevdes som i sakte film - men var i virkeligheten over på sekunder.

Vi var på jentetur til Bodø og hadde få mil igjen. Det var tidlig på dagen og liten trafikk så vi var de eneste som hadde vært vitne til ulykken. Vi visste hva vi måtte gjøre, men vi visste ikke hvilke syn som ville møte oss. Tanken på barn streifet meg mens vi løp mot bilvraket, ” Herregud, la det ikke være barn i bilen“.
Alt var stille, eller nesten stille. Den store maltrakterte bilen lå på siden, den sydet og kokte og minnet om et mektig og skadeskutt dyr. I førersetet lå en ung gutt, helt urørlig. Han var alene i bilen.
En bil stoppet og ut kom en svært så høygravid jente løpende mot oss. Hennes tilstand gjorde at jeg stoppet henne med ordene: “ ring ambulanse og politi “. Jenta svarte "ja", og løp tilbake til bilen sin.

Jeg visste ikke om gutten var død, men jeg ble værende hos ham mens jeg pratet rolig, ba ham ligge stille og sa at alt ville bli bra.

Enda et par biler stoppet, Ut kom noen mannfolk, men ingen nærmet seg bilvraket. De stod på behørig avstand og ropte at vi burde fjerne oss fra vraket, at det luktet sterkt av bensin og at bilen kunne ta fyr og eksplodere.
Da gjorde min datter noe som jeg den dag i dag beundrer henne umåtelig for. Mens mannfolka stod trygt og sikkert på god avstand og bivånet det hele krøp jenta mi inn gjennom det knuste bakvinduet på bilvraket. Bilen var sammenklemt og fylt med glassbiter og knust inventar. Hun klarte å åle seg fram til der gutten lå, fikk tak i bilnøkkelen og skrudde av tenningen. Etter mye møye kom hun seg ut igjen og la bilnøklene i hånden min.
Kort etter kom ambulanse og politi.  Jeg leverte bilnøklene til en av politimennene mens jeg fortalte hva som hadde hendt. Vi så at ambulansepersonalet fikk gutten ut og inn i ambulansen før vi kjørte videre mot Bodø.

I tiden som har gått har jeg mange ganger tenkt på hvordan det gikk med gutten i den sorte BMW `n. Tenkt på gutten som kjørte en bil som beskyttet sin eier, mens den selv ble kjørt til et sammenklemt vrak. Tenkt på at gutten la villmannskjøringen sin til en dag hvor englene var rundt ham. Tenkt på at den samme gutten aldri får vite at to helt ukjente jenter fra Sandnessjøen gjorde alt de kunne for ham der han lå i sin hjelpeløse tilstand.

                     Hvordan gikk det videre i livet med ham tro?

De finnes. Ja, de ferdes midt i blant oss. Disse menneskelige vrak som får en egen tilfredsstillelse av å pine, lemleste, torturere og drepe små levende skapninger. Små liv som ikke kan forsvare seg. Små liv som ikke har noen som helst mulighet til å ta igjen. Med jevne mellomrom dukker det også opp makabre og groteske filmklipp av dyremishandlinger på nettet. Grusomhetene er i mange tilfeller så spekulative at jeg går rundt og føler en sorg i sjelen lenge etter å ha sett slike forferdeligheter.
Dette utføres altså av mennesker.

Jeg skjønner ikke at normale mennesker kan makte å utføre slike overgrep. Nåja, normale er vel å ta hardt i, for slike handlinger utføres ikke av normale. De må være syke, svært så syke.
Dette er mennesker som er helt blottet for empati. Mennesker som har så lavt selvbilde at de må bruke makt mot en svakere part for å høyne sitt ego. De utfører sin spekulative ondskap mot små og forsvarsløse liv nettopp fordi disse ikke kan ta igjen. I sin feighet lar de aldri sin innestengte frustrasjon gå ut over en likestilt motstander.
Mens de utfører sine overgrep føler de makt og vokser i egne øyne , og i sin forskrudde verden tror de at de også vokser i andres.

Slike mennesker er ikke bare syke i hodet, de er også farlige, farlige for oss andre. Det har nemlig vist seg at mange drapsmenn og overgripere starter sin “karriere” nettopp som utspekulerte dyremishandlere. 

                           
                                 

                         NAKEN . . .

                DET SOM IKKE DREPER . . .