På våre mange lufteturer har vi opplevd mye rart.
Ikke så mye fra andre hunder. De oppfører seg normalt i forhold til den situasjonen de befinner seg i. Det er mennesker som ofte opptrer merkelig og ukontrollert.
Vi hadde ei tur-rute forbi et bestemt hus. Utenfor står en liten hund i et bånd som rekker et stykke nedover inngangspartiet. Matmoren hans har plasser den der. Den lille hunden oppfører seg aldri aggressivt eller uvanlig på noen måte. Men den varsler matmor når det kommer folk. Helt normalt. Jeg så alltid smilende på den lille hunden som begynte å bjeffe hver gang vi gikk forbi.
Det er da det skjer.
Ytterdøren blir revet opp og ut spretter ei furie som et troll ut av en eske. Hun hugger tak i snoren som den lille hunden er festet i og røsker hunden til seg som om hun er på havet og haler inn småsei. Den lille stakkaren blir slept og kastet rundt mot steinene i oppkjørselen med øyne som lyser av sjokkert vantro, smerte og ydmykelse. Når hunden ligger inntil skjørtkanten på trollet hugger hun en neve i nakkskinnet på den og kaster den inn i gangen. Ytterdøren blir slått igjen med et smell som lyden fra et geværskudd.
Det går lang tid før jeg klarer å si noe. Stillheten etter den lille hundens sjokk og smerteskrik sitter i ørene.
Dette opptrinnet har jeg vært vitne til flere ganger, men kan lite gjøre. Sist jeg var tilskuer til denne mishandlingen var hundens øyne fylt av resignasjon og fortvilelse. Den klynket ikke engang,
I håp om å spare hunden for lidelser har vi lagt om tur-ruten vår.
Vi går aldri mer forbi huset der trollet bor.
Denne lille historien fra virkeligheten er vår stille protest mot all dyremishandling. Hilsen Coco og Chiba.