 |
|
|
 |
|
Små hunde dikt fra boken "HUNDER" og Søk Ballen Husfar.
I
ngen elsker deg høyere enn Tjafs,
Selv når du har hatt en hektisk dag,
når venner svikter eller det du
ønsker deg mest av alt bare ikke skjer.
En hund er alltid der for deg; etter misforståelser,
etter lange pendleturer
og når du rett og slett kjeder deg.
Jeg kjeder meg aldri!!!!
H
under er kosete og lekne og svært
underholdende. Det finnes ikke en
bedre lytter enn en hund. Den
dømmer deg aldri og får deg aldri til å føle at
du ikke er god nok. Den bryr seg
ikke om at det ligger litt støv på
stuebordet, eller at du ikke gadd
å re opp sengen i morges.
Den gleder seg bare vilt til du
kommer hjem. Detter er virkelig
uforbeholden kjærlighet
-24 timer i døgnet!!!!
Her er stilen våres når han far kommer hjem fra jobb!!!! Så glad jeg blir da.
Hunder fortjener å bli behandlet som konger!
N
oen hunder bjeffer høylydt, mens
andre bare kommer med noen
forsiktige "VOV VOV". Andre løper
forskremt av gårde når hører lyden av støvsuge_
ren, mens atter andre holder vakt. Det finnes
tilbakeholdne hunder og modige hunder, søte
hunder og hunder som er en blanding av litt av
hvert. Det finnes noen for enhver smak. Så finn
fram et saftig kjøttbein; kjøp et nytt halsbånd;
hent frisbeen- hunder fortjener å bli behandlet
Som KONGER!!!!
Kjøttbeinet mitt , Nam, nam!!!!!
J
eg har sett et kort
blikk av forbløffet
forakt i en hunds
Øyne, og jeg er overbevist om
at de synes at vi mennesker
er fullstendig SPRØ!!!
Sitter her og tenker for meg selv!!!
N
år en manns beste
venn er hans hund,
har den hunden
et PROBLEM!!!
Jeg vet om en morsom lek som jeg har forsøkt å lære Husfar, hvor enten en vanlig pinne eller en hvilken som helst annen lettkastet gjenstand kan benyttes.
Det viktigste er imidlertid at gjenstanden må kunne kastes. Jeg har nemlig satt meg fore å få Husfar til å glemme sine fikse ideer om at kosedingser helst må være dyre, blankpussede eller være til salgs bare i spesielle forretninger.
Den lille ballen er toppen! Leken går ut på at Husfar først forsøker å ta fra meg ballen. Når han endelig har klart det ( det vil si når jeg vil han skal klare det), kaster han ballen så langt han makter (det er ikke særlig langt..)
Han gjør alltid så godt han kan, slik at det blir et stykke å løpe.
Lekens hovedidè er nemlig at jeg skal springe og hente ballen og plassere den ved "Hans Majestets" føtter.
Joda, jeg gjør gjerne det, - gang etter gang. Så kommer varianten: Plutselig finner jeg ikke ballen. Jeg virrer bare rundt omkring og snuser på alt mens jeg ser utrolig ulykkelig ut. Det er jo bare en lek.., jeg vet selvsagt inderlig vel hvor ballen befinner seg. Man har da nese for en skarve ball som til de grader stinker av Husfars etterbaberingsvann, transpirasjon og øvrige kroppslukter. Ferten ligger som en usynlig sky rundt den bortkomne ballen.
I denne forstilte hjelpeløshet gir jeg nå leken et pedagogisk innhold. Ballkastingen blir løftet fra et tomt mekanisk plan til noe positivt som er oppdragende- ja, rett og slett utviklende også for Husfar.
La oss nå se hva som egentlig skjer.
Jeg springer altså omkring og er ikke i stand til å finne ballen.- Søøøøøk....ja, der! Søøø-øk. Nei ikke der, din tomsing!! hører jeg Husfar brøle på sin oppmuntrende måte. Det eneste som kan få ham til å holde kjeft er
a) at jeg finner ballen,
eller b) at andre husfedre og matmødre finnes i nærheten.
B-alternativet innebærer en merkelig forvandling. Husfar blir med ett fylt av friluftsmenneskets stoiske tålmodighet:
Han fatter intuitivt apporteringens problematikk og anlegger en saklig innstilling til ballhentingens mer sportslige aspekter, foruten at han oppmuntrer meg med lavmælte tilrop:
- Sånn ja, Chacko......Flink gutt, sånn ja.......Hente ballen......Søøøøk! Flink bisk, etc.
Alt dette gjør han mens han forsøker å holde masken overfor et publikum som egentlig er lette å imponere,
Alt jeg trenger å foreta meg er å bare stå der og se dum ut...
Så sier han henvendt til sitt publikum:- I dag gidder han ikke.....he-he-he-. Hvorpå han frisk og ledig går frem til ballen, peker på den med joggeskosnuten på en bestemt nedlatende måte og sier oppgitt:- Her er ballen, vet du.
Det har jeg vist hele tiden. Jeg bare later som jeg er direkte dum, litt treig i oppfattelsen. Det er slik han helst vil ha det. Med strak, dirrende dressurfinger utpeker han ballen:
Der!.....Ball!!!.....TA ball!!!!
Ikke på vilkår. I stedet setter jeg meg rolig ned og overveier situasjonen. Jeg kan utmerket godt ta ballen. Jeg kan til og med ta baller i luften..... Med veldig sprang og pelsen strittende intens svart i solnedgangen, med hele min nedarvede jaktintelligens, kan jeg eksplodere i et sprang og med kjeften treffe hvilket som helst ballmål.
Jeg kan klare det i blinde....omtrent som når Husfar åpner kjøleskapet for å smøre seg et nattsmørbrød. Livet er fult av baller- og jeg har etter hvert tatt både den en og den andre! Men akkurat den ballen som Husfar bærer seg over nu- den skal Husfar selv få finne og kjenne lykken over å ha funnet den. Jeg har aldri vært småskåren i min ulydighet. Jeg har bare innsett at det viktigste er å få også Husfar til å oppleve at han kan klare oppgaven helt alene...
Voff, Voff jeg har ballen Far!!
|
|
 |