Til minne om Harro og Qule-Quli

Til minne om Harro-gutten vår;

Harro var født den 21.10.1991, og kom til oss åtte  måneder gammel. Vi fikk så mye glede av den gutten. Han hadde ikke hatt det så lett de første månedene av sitt liv, så vi hadde mye arbeid for at han skulle bli trygg hos oss og på seg selv.

Harro var en pappagutt. Han var med over alt og elsket og kjøre lastebil.

Foreldrene til Laila hadde landsted på Osterøy, og der kan du tro han elsket å være. Han begynte å pipe i bilen i det vi kjørte inn på fergen, da visste han at vi skulle på landet. Dere kan tro han var stolt da han tok sin første svømmetur og kom inn i stuen på hytta uten å ha ristet seg for, og for å vise: ”se jeg har badet”…

Da vi skulle reise hjem etter helgene satte han seg midt i vegen og demonstrerte som om; ”reise hjem alt nå?”..

Livet på landet var flott - gå fritt hele dagen (og momsen som alltid laget gode vafler til kaffen).

Harro og far gikk mye på Ulriken. I en alder av seks år begynte han å halte på den ene forlabben. Vi tok derfor røntgen og fikk vite han hadde forkalkninger i ene leddet. Dyrlegen mente at det beste ville være å holde hunden mest mulig i bevegelse.

Dette gjorde vi etter beste evne også i fortsettelsen, og Harro ble stabil i mange år, og hadde det godt. Han elsket å ligge seg mitt i gjørme, noe som var mors fortvilelse,( han var jo ikke akkurat helt korthåret nei.) Jo mer skittent vannet, var jo gøyere var det. Han var en ”badehund”, og nyttet derfor enhver anledning til å stupe ut i nærmeste vann. Det spilte ingen rolle hvor dypt eller grunt det var –varmt eller kaldt vann. I tillegg var jo svømming også veldig godt for leddene.

Da han kom i en alder av 10 år, fikk han problemer med trapper, inn og ut av bil, og andre lignende bevegelser. Harro så imidlertid så lykkelig ut, noe dyrelegen jevnlig bekreftet.

Det var imidlertid vondt for oss å se at gutten vår var blitt gammel. Gullet vårt ga oss så mye glede og minner som varer livet ut. Det går ikke en dag uten at vi tenker på deg. Du vil alltid ligge godt og trykt i vårt hjerte.

Harro kom til hundehimmelen den 14. Februar 2003. Da fikk du hvile etter et godt liv. Vi savner deg.

Stor kos mor og far. Sov godt lille venn.

Bittebit`s Qule-Quli.

Født 30.4.2000

død 21.7.2006

Minneord skrevet av Hege & Per Ketil;

Quli kom til oss 13 uker gammel, og vokste opp sammen med Gomorrans E- Otto og brukte sitt første år, på å plage han (hihi). Lille Qule-Quli var hunden oppdretter Bittebits; Anne Slettmo selv skulle beholde, men Per Ketil fikk overtalt henne til å selge.

Quli var en familiehund, en svært tålmodig dame, ei vi kunne stole på. Hun var barnekjær, vennlig til alle, og alltid i godt humør. Quli smilte når hun var glad, løftete på leppene så alle kunne se tennene, ja hun smilte faktisk.

Når hun snakket - svarte hun ofte på tiltale med mumling. Hun var også en jente med svært sterke meninger og rettferdighetssans. Hun passet på oss i familien, og gjorde en funksjonsanalyse (FA) som forbløffet de fleste den helgen. Tenk å bli nærmest dratt ut av sofakroken og ut i løpa med resultat 4 i mot og koordinering.

Quli kunne ikke fordra regn. Hvis det var vått vær, snudde hun i døra og ble inne. Hun nektet å gå ut, fra kl. 2100 en kveld, til kl 2020 den neste. Hun elsket ”fokk og rokk” på vintertid, men ikke vått føre, da gikk hun å la seg i senga i stedet. Vi forstod tidlig at hun forstod det meste vi sa til henne, og om henne…

Vi gikk på lydighetskurs med henne i ”ung alder” – resten lærte hun seg selv…

Hun la seg i sofaen med den største selvfølgelighet i sengen, og hun elsket å være med oss. Det spilte ingen rolle hvor, bare hun fikk være med. Bilturer, reiser, besøk, T-banen i Oslo med far – bare hun fikk være med var alt OK. Vi merket ikke at hun var der. Hun var bare tålmodig, hengiven og snill hun.

Quli fikk 3 kull;

12.10.2003        5 hanner / 3 tisper

15.11.2004        4 hanner / 4 tisper

5.5.2006           3 hanner  / 3 tisper

21.mai 2006 oppdaget vi imidlertid en kul på halsen hennes. Vi oppsøkte straks vår faste dyrlege, og fikk satt henne på en penicillinkur. To uker senere eksploderte sykdommen, lymfene ble så store som tennisballer på flere plasser i kroppen. Det ble tatt prøver som ble sendt til Veterinærhøgskolen i Oslo.

Svaret kom etter en uke; Ondartet aggressiv lymfekreft; 1-2 måneder igjen å leve. Da vare det allerede gått fire uker, og vi regnet oss frem til at vi hadde ca. en måned igjen med vår kjære Qule-Quli..

Både Quli og vi forsøkte å holde motet og humøret oppe så lenge som vi klarte, og vi forstod at hun forstod. De siste ukene lå hun med egen pute mellom mor og far om natten, det var akkurat som hun visste hvilken vei det gikk.

Vi bestemte oss tidlig for at hun ikke skulle lide, og en dag så vi at hun hadde problemer med å puste og å bevege seg. Tiden var derfor kommet om å ta beslutningen om å dra til vår faste dyrlege. Quli slapp å lide og døde med verdigheten i behold og hele familien rundt seg.

Vi er glade for tiden med Qule-Quli, sammen med alle de flotte minnene og valpene hun har etterlatt seg.

Hege & Per Ketil Riisem

Chacko hilser også sin stolte og gode mor, og vil også savne henne....