Blondie, hesten som var livredd

hestehengeren

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

Av atferdstrener Dagrunn Moberg

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

 

En fortvilet konkurranserytter ringte meg en dag og ba om hjelp. Hun hadde kjøpt en varmblods ridehest som innehadde stor kapasitet som dressurhest, men som hun ikke kunne konkurrere med ute da det ikke var mulig å få hesten inn på henger. Hesten var svært redd hengeren, den begynte å svette og fikk diaré bare den hørte at hestehengeren ble kjørt forbi stallen. Et annet problem hesten hadde var at den ikke kunne bindes, da fikk den panikk og slet seg.

Jeg innhentet som vanlig så mange opplysninger om hesten som mulig og her kom det svært mye fram om hvilke traumer hesten hadde hatt før den kom til nåværende eier. Hesten hadde hatt utallige eiere i løpet av sitt unge liv deriblant hadde den vært eiet av en tidligere landslagsrytter. Det var fra denne hesten ble kjøpt av nåværende eier. At hesten var blitt misshandlet tidligere var det ingen tvil om. Da den kom til nåværende eier var den svært usikker i forhold til mennesker og hun hadde brukt langt tid på få henne trygg igjen. Nå var det bare å kunne binde henne og hengerproblemet som stod igjen. Hvis hun fikk orden på dette så ville hun kunne dra ut og konkurrere med hesten. Til nå hadde hun bare kunnet delta i konkurranser på hjemmebane og med en så pass god hest ville det være synd om hun ikke kunne ta henne med seg ut å hente seg premier.

Noe annet, som er enda viktigere, er å kunne transportere hesten til veterinær om det skulle oppstå skader eller sykdom.

 

Denne hesteeieren hadde gode kunnskaper om hest, hun var utdannet ridelærer trinn I og hun kunne vise til gode resultater på konkurransebanen. Hun gledet seg veldig til å få hesten trygg på transporten og var hundre prosent motivert til å jobbe med problemet.

 

Jeg dro av gårde til stallen der hesten stod oppstallet og fikk observere hest og eier sammen, samt det øvrige miljøet rundt hesten. Blondie så ut til å trives svært god, eieren hadde et godt forhold til henne og hun var også populær blant både voksne og barn på stallen. Det var i det hele tatt et godt miljø på denne stallen og da er også utgangspunktet for å lykkes mye bedre.

 

Når jeg trener hester som har problemer med å gå på henger benytter jeg alltid transportbeskyttere og halebeskytter. Jeg er nøye på at transportbeskytterne også beskytter den nederste delen av beinet. Beskytterne bør ha god beskyttelse på kodeledd, kode, kronrand og øverste delen av hoven. Vi har sett stygge skader på kronrand og hov etter at hester har tråkket seg, spesielt på vinterstid da de fleste hester er skodd med brodder (piggsko).

 

Men, før vi skulle starte opp med hengertreningen, måtte vi også begynne å trene på at hesten skulle kunne stå bundet. Vi satte opp et treningsopplegg for Blondie og hennes eier som de skulle trene på hver dag.

Treningen gikk ut på at Blondie i starten bare skulle binnes i en kjetting om gangen når hun stod ute på stallgangen. Kjettingen skulle bare festes enkelt samtidig som hun skulle bruke godbiter, verbal ros og stryk som belønning. Så løse tauet opp igjen. Etter hvert som Blondie ble tryggere kunne tiden hesten stod bundet øke. Det tok ikke så lang tid før hesten stod fint oppbundet på stallgangen. Så skulle hun bli vant til å kunne stå bundet ute og senere inne i hengeren.

 

Hengertreningen startet vi opp med samme dagen som jeg var på mitt første besøk. Av en svært samarbeidsvillig stalleier fikk vi låne både ridehall og hestehenger. Dette arbeidet synes han var svært interessant og fulgte velvillig med under treningene når han hadde tid.

Vi kjørte hestehengeren inn i ridehallen og parkerte den mitt i banen. Så festet jeg et tau på hver side fremme på hengeren og ut til begge veggene i hallen slik at Blondie ikke skulle kunne gå forbi hengeren, men hadde god plass til å bevege seg bak hengeren.

 

Vi leide Blondie inn i hallen og slapp henne løs. Dagens middag ble servert inne på hengeren.

Blondie viste symptomer på stress, hun svettet og trippet nervøst frem og tilbake i hallen. Synet av hengeren var ikke det helt store for henne, men jeg har med meg en stor maveveske på maven som er fylt opp med gulerøtter, epler o.a. kuttet opp i småbiter. Treningsformen jeg bruker i slike tilfeller er noe som heter Shaping = forming av atferd. De fleste har i dag hørt om klikkertrening. Prinsippet er det samme. Denne treningsformen ble jeg kjent med i 1981 og har siden benyttet meg av den. I noen tilfeller benytter jeg meg også av en metode som heter ”Baklengskjeding”. Denne metoden har jeg benyttet meg av siden 1990. Jeg skal gå nærmere inn på de to metodene i et senere skriv.

 

I den første delen av treningen ønsket jeg å ha helt ro rundt meg uten noen form for påvirkninger utenfra. Blondie viser også redsel for både skilleveggen og bommene inne i hengeren, så disse tok vi ut. For meg var det nå viktigste å få hesten til å gå frivillig inn på hengeren. Jeg forsterket det minste tegn på interesse for hengeren, det var nok med at hesten så bort på hengeren. I samme øyeblikk ble denne atferden forsterket med et pip i fjøyta etterfulgt av godbit, ros og stryk. Etter hvert gikk hesten nærmere hengeren samtidig som hun ser at eieren presenterer middagen for henne i en bøtte som hun setter inne i hengeren. Nå har Blondie noe å jobbe mot, for middag, det er noe både mennesker og dyr er glad i.

Etter hvert er Blondie borti baklemmen med et av frambeina, og dette blir forsterket på samme måte. Så setter hun foten oppå baklemmen, så går hun til slutt helt inn i hengeren og der middagen står servert. Hun er som nevnt i sted helt løs og uten grime. Nå har vi fått hull på verkebyllen som jeg pleier å si, nå er det bare resten som står igjen.

Eieren er tydelig svært glad.

 

- Hadde noen sagt til meg at Blondie skulle gå helt alene inn på hestehengeren i dag uten grime eller noe annet på seg så hadde jeg aldri trodd det, sa hun.

 

Etter hvert satte vi inn igjen bommene i hengeren og siden skilleveggen. Denne treningen går over noen dager og etter hvert syns Blondie at det er veldig gøy å få være inne i hengeren.

Hver gang vi startet treningen ved å ta fram transportbeskytterne kunne vi tydelig se at hesten ble glad og veldig forventningsfull.

 

Så lukker vi igjen baklemmen mens hun har sin eier sammen med seg inne i hengeren. Eieren er nå en dreven bruker av Shaping og ikke minst å kunne tolke hvert eneste lille signal hos hesten. Det tar ikke lang tid før hesten er helt rolig når vi tar opp og ned baklemmen mens hun står inne på hengeren.

 

Etter hvert er vi kommet til en fase i prosessen som heter generaliseringsfasen. Nå skal Blondie gå på hengeren mens den står ute på ridebanen og nå er det etter hvert kommet publikum til også som gjerne vil se på. Hun tråkker inn på hengeren og nå er grimen kommet på for nå kan hun bindes både inne og ute, så nå er tiden inne til å lukke igjen baklemmen og binde henne inne i hengeren. Dette går svært bra og nå er det på tide å begynne å kjøre noen turer med henne. Riktig nok bare inne på banen i starten, men etter hvert også ute på veiene. På de første kjøreturene inne på banen er eieren og jeg sammen med hesten bak i hengeren. Blondie er helt rolig og koser seg på turen.

 

Jeg er i denne forbindelse nødt til å fortelle om en hendelse under en av de siste fasene i treningen av Blondie mens vi holdt på med henne ute på ridebanen. Vi kunne ikke låne hengeren så lenge denne dagen for han som eide den skulle bruke den selv. Hengeren stod ute på banen og Blondie gikk løs der ute mens jeg og eieren satt på en stein utenfor banen og pratet litt. Blondie gikk inn på hengeren og ble værende der en stund. Så rygger hun litt ut og kikker på oss som om hun ville si:

- Skal dere to bare sitte der, skal vi ikke kjøre på tur i dag? Så går hun inn igjen.

Nå kommer han som eier hengeren og skal hente den. Han sier pent til Blondie at hun må gå ut. Hun rygger pent ut og ser forskrekket på at eieren av hengeren tar opp baklemmen og låser igjen. Hesten ser direkte fortvilet ut, hun ser på oss og når hengeren blir kjørt av gårde, så går hun etter den helt bort til porten, da var det stopp. For oss som satt å så på ble det hele komisk, også han som kjørte ut hengeren fikk seg en god latter.

 

Så melder det seg et spørsmål til. Hvordan vil Blondie reagere på å bli lastet på en lastebil og kjørt av gårde sammen med flere andre hester? Det var slik at når flere ryttere fra samme stallen skulle på stevner ble de kjørt i en fellestransport.

Jo, dette måtte vi trene på, men vi hadde ingen lastebil. Jeg satte meg ved telefonen og ringte først til en som jobbet som travtrener. Nei, han hadde ikke tid til å hjelpe oss og samtidig så forsikret han meg om at hvis hesten gikk på henger så gikk den på lastebil også så jeg kunne bare droppe hele greiene.

Det sier seg vel selv at jeg ikke kan oppføre meg slik overfor en kunde, så jeg ringte videre til nestemann. Der fikk jeg grei beskjed om at jeg nå måtte la den hesten få være i fred, stakkars hesten. Dessuten var ikke lastebilen hans i orden.

Nå bestemmer vi oss for å ringe til en som bodde i nabokommunen og nå sitter vi plutselig på hele fire lastebiler. Vi kunne bare velge ut en så skulle han komme med nøklene og hvis vi hadde behov for sjåfør så kjørte han mer enn gjerne.

 

Blondie likte å kjøre både henger og lastebil og nå kunne endelig eieren begynne å konkurrere med henne på bortebane.

Her må jeg vel også fortelle en liten historie fra et av stevnene de deltok på. På dette stevnet var også landslagsrytteren som hadde hatt hesten før den kom til nåværende eier. Han var tydelig usikker da Blondie kom tuslende ut av en hestehenger, stopper opp bak på baklemmen og titter rundt seg og går ut. Nei, dette kunne ikke være Blondie, det måtte være en annen hest.

Men, det var Blondie og nå blir han svært overrasket. Nei, det måtte være helt tilfeldig at hesten var så rolig og nå spør han om eieren kan leie henne inn igjen på hengeren. Eieren blir nå stående utenfor hengeren og peker inn i hengeren og sier til Blondie at hun kan gå inn og hesten går inn uten noe form for redsel.  Nå vil den forrige eieren vite hva hun hadde gjort for å få henne så trygg.

 

Jeg bør vel også nevne av hest og eier kom hjem igjen med premier og rosetter.

HISTORIEN OM BUSTER

””””””””””””””””””””””””””””””””””””””””””””””””””””””””””””””””

Av atferdstrener Dagrunn Moberg

 

””””””””””””””””””””””””””””””””””””””””””””””””””””””””” ”””””””

 

Eieren av en 14 år gammel vallak ringte til meg og ba om hjelp. Hesten hennes hadde sendt en voksen mann og to barn til legevakten og nå var hun redd. I tillegg til dette var hesten hennes luftsluker.

Da hun ringte til meg stod hesten hennes på beite sammen med en hoppe. Han var ikke nådig om det kom folk inn på beitet for å hente han inn. Han angrep de som prøvde å nærme seg.

Jeg ga beskjed om at hesten skulle bli stående på beitet til jeg kom og at ingen skulle gå inn til hestene. Det ville ta meg ca. 1 time med bil.

Tid til å innhente noe videre opplysninger om hesten var det ikke tid til. Jeg kastet meg i bilen og for av gårde.

 

Da jeg kom frem til stallen og beitet der hesten stod satte jeg med ned sammen med eieren og slo av en prat. Det kom frem flere opplysninger om hesten bl.a. at den hadde stått i ca. et år på rideskole. Da Buster stod oppstallet der var den blitt totalt isolert fra de andre hestene fordi den var luftsluker. Da den ble satt på gangen ble den sparket og slått hver gang den prøvde å sluke luft. Buster ble etter hvert svært frustrert og etter et år på denne måten valgte eieren å ta han med hjem.

På rideskolen befant det seg en eldre mann som alle så opp til og som de fulgte rådene til. Denne mannen hadde som motto at all uønsket atferd skulle straffes med fysisk avstraffelse. Bruken av pisk, slag og spark var vanlig på denne stallen for å få slutt på uønsket atferd. Det sier seg selv at resultatene heller var nedslående.

Selv har jeg et motto at all vold og krig har aldri ført med seg noe godt verken på den ene eller andre måten.

Jeg har selv sett at slike metoder har ført til alvorlige skader og farlige situasjoner for hesteeiere og trenere.

Vold avler vold er det noe som heter og dette er riktig. Vi ser svært ofte at barn av foreldre som har brukt fysisk straff ved uønsket atferd selv bruker samme metoder. Dette er svært trist og dessverre så er det omtrent umulig å få endre på disse menneskene. De har fått det inn med teskjeer og om en har klart å endre på det, så har det i alle fall tatt svært lang tid.

Vi ser gjerne også at slike hesteeiere og trenere aldri oppnår noe særlig gode resultater på konkurransebanene.

 

Tilbake til Buster. Han var svært frustrert og usikker på omgivelsene sine. Hans reaksjoner på det han har opplevd var helt normale i forhold til både mennesker og dyr.

Etter at stalleieren ble sendt på legevakten ble naturligvis også han svært usikker på hesten.

Eierens mann ønsket å holde seg inne med hesten så han hadde alltid godbiter med til ham når han var innom beitet der hestene stod. Godbiter ble brukt i tide og utide og dette førte til at Buster ble aggressiv hvis han en gang ikke fikk noe godt. Om noen hilste på hoppa først og i tillegg ga henne noe godt før de hilste på Buster så ble det bråk.

 

Andre ville kanskje sendt Buster rett på slakteriet, men eieren til Buster var svært glad i hesten og jeg likte også hesten svært godt. Eieren var 100% motivert til å sette i gang å jobbe med hesten og hun hadde også penger til å betale med, så derfor satte vi oss ned og planla den videre behandlingen av hesten.

Det er aldri enkelt når alle i omgivelsene er blitt redd hesten. Denne usikkerheten fører også til at hesten blir usikker så jeg måtte først og fremst få hest og eier trygge på hverandre igjen og jobbe videre der i fra.

 

Jeg gikk inn på beitet og lot Buster få komme og hilse på meg. Jeg stilte meg med siden til hesten, unngikk blikk kontakt og småpratet litt med ham mens han nærmet seg med ørene framover og med et spørrende uttrykk:

- Hvem er du for en dame?

- Kan vi hilse på hverandre?

  Jo da, vi hadde en fantastisk fin hilseseremoni. Jeg småpratet med ham og dette likte han. Vi klødde på hverandre, snuste og strøk på hverandre, mens eieren stod utenfor gjerdet og var svært nervøs på mine vegne.

Jeg hadde leietauet med meg. Jeg festet dette i grimen og tok Buster med meg ut av beitet og opp til stallen. Nå skulle eieren få begynne med å pusse hesten, lære den å stå pent på stallgangen, gå til begge sider, frem og tilbake og løfte bena på instruks. Hun hadde fylt opp mavetasken sin med epler og gulerøtter kuttet opp i småbiter og nå fikk hun lære hvordan hun skulle bruke godbiter som belønning når hesten viste den atferden vi ønsket. På denne stunden ser vi allerede stor forandring både hos hest og eier.

 

Så var tiden inne til å ta en spasertur i det fine været. Den første delen av turen leide jeg Buster selv for å vise hvordan vi skulle få hesten til å gå pent ved siden av oss. Det er svært viktig at hesten ikke går rett bak deg, vi ser stygge ulykker der hester har løpt ned mennesker fordi de har blitt skremt og løpt ut.

 

På turen jobbet vi også med å gi Buster noen arbeidsoppgaver som å stå rolig, rygge, gå til både venstre og høyre på instruks. Dette syns han var moro og jeg overlot etter hvert tøylene til eieren. Det er svært viktig at vi jobber med våre egne kropps signaler i forhold til hesten og også lære oss å tolke hestens signaler. Dette er viktig i arbeidet med å opparbeide oss et godt samspill med hesten.

 

Eieren gjorde en flott jobb med Buster, hun fulgte min veiledning og ble om mulig enda mer motivert når resultatene kom for hver dag som gikk. Hesten ble tryggere på seg selv og sine omgivelser noe som igjen førte til at menneskene som oppholdt seg på stallen ble tryggere på ham.

 

Så var det tid for å la jentene på stallen få begynne å stelle Buster. Dette gikk svært bra, de fulgte vår veiledning og etter hvert så fikk de også begynne å ri på Buster. Dette var stor stas. Buster ble også etter hvert kjørt en del, noe han likte svært godt.

 

Det var godt å se hvilken god harmoni det var blitt på denne stallen. Når alle trives i hverandres selskap så går alt det andre mye lettere.

 

Etter to år får jeg en ny telefon fra eieren til Buster. Han hadde endret atferd fra å være trygg og harmonisk til å bli svært usikker. Han hadde også prøvd å angripe henne da hun skulle jobbe med han i en rundpaddock som de hadde satt opp.

Det var etter hvert kommet til flere hesteeiere i området som var begynt med Horsemanship og da hun hadde nevnt problemene hun hadde med Buster til en av disse så var hun blitt rådet til å sette opp en rundpaddock og så jobbe med han der inne. Dette hadde hun gjort, men det tok ikke lang tid før Buster gikk til angrep på henne og det var med nød og neppe at hun greide å komme seg ut og stenge porten. Så ringte hun til meg og var svært fortvilet.

Buster hadde også blitt svært usikker både når han ble ridd og kjørt på tur og han var blitt svært skvetten. Han hadde prøvd å fly ut både under ridning og kjøring.

 

Jeg kom meg av gårde fort og da jeg kom frem stod hesten ute i luftegården.

Jeg pratet litt med eieren og det kom frem at Buster hadde falt for et par måneder siden under sprangtreningen og han hadde landet på siden med albuen først. Han hadde ikke haltet eller vist noe som skulle tilsi at han hadde blitt skadet etter fallet.

De hadde likevel besøkt en veterinær som fant en lav blodprosent, noe som ikke er uvanlig hos hester. Buster var blitt litt bedre etter at han fikk opp blodprosenten, men han viste fortsatt aggressiv atferd, også inne på stallgangen når han ble stelt. Han hadde også angrepet to barn som hadde vært inne for å stelle han.

Jeg forstod fort at her var det mer enn bare lav blodprosent som var galt. Inne på stallgangen gikk jeg over hesten. Han hadde tannspisser og når jeg kjente over skulderpartiet og muskulaturen nedover til albuen på den ene siden viste Buster tydelig at han hadde store smerter. Jeg henviste hesten videre til en hesteklinikk ikke så langt borte fra stallen og jeg ba eieren om at hun måtte be om å få time hos en av veterinærene der som jeg selv har brukt i mange år og som er svært dyktig.

Dette ble gjort og dessverre så viste det seg at skaden i skulderen var så pass alvorlig at det ble anbefalt avlivning. Jeg sa meg naturligvis helt enig med veterinæren og jeg brukte en del tid på å snakke med eieren som selvfølgelig tok dette svært tungt.

Buster fikk så vandre på de evige gressganger.

 

Det er alltid tungt å måtte ta en avgjørelse om avlivning, men dette er en del av vårt dyrehold. Dyrene våre lever ikke så lenge som oss mennesker og vi vil før eller siden oppleve å måtte ta denne tunge avgjørelsen.

 

Eieren til Buster kjøpte seg en ny hest som hadde et svært godt lynne og som hun har stor glede av.