Azravis Elektra ble født 26. 04. 01, og vi hentet henne hos oppdretterne på St. Hansaften .Den først kvelden sovnet hun med hode i mors tøffel, og dette preget henne så mye at hun til dags dato er mammadalt.
Fra første gang hun skulle ha mat i sitt nye hjem, har det bare vært å sette ned matskåla, og to sekunder senere er den tom og godt vasket. Spør man henne om det var godt sleiker hun seg rundt munnen og går å tørker ”bartene” på nærmeste hundeseng.
Hun har en stor kjærlighet for å dra på tur, men om det er med bil eller buss er hipp som happ – bare hun kan stå og se ut. Da er hun lykkelig, og gir klar og tydelig utrykk for dette med ivrig stemme bruk. Selv om hun ikke er noen utstillingshund (tannfeen glemte å komme med en tann) er dette en plass hun stor trives. Der er det mange mennesker og hunder hun kan hilse på, og Elektra er en veldig sosial dame.
Da hun var ca 6 måneder gammel begynte hun og jeg (Titti) på valpekurs – like grønne og uerfarne. Det tok ikke mange kurskveldene før vi var hekta på lydighet begge to. Jeg ble nok litt ”mobbet” til å begynne med for valg av ”gobiter” jeg belønnet med. Elektra elsker gulrøtter og det var små terninger av disse hun gjorde hva som helst for. Når valpekurset var ferdig begynte vi på bronsemerkekurs, noe som også ble kronet med hell. Etter nok et kurs begynte vi å konkurrere i lydighet. Gleden var stor da vi i vår første konkurranse greide appellmerket i sølv. Etter dette har det gått rett nedover på resultatlisten inntil vi pensjonerte oss som ekvipasje 23.05.04. Det var ”Hopp over hinder” som var det utslagsgivende momentet. Mor gikk på den ene siden, og Elektra gikk pent på den andre siden av hinderet. Her skulle det ikke hoppes over, nei!
Før hun ble en veldig ung pensjonist var jeg klar over at alt ikke var som det skulle med bestevennen min. Tidlig på våren 2003 ville ikke Elektra spise, og hun var slapp, sløv, klødde hele tiden og hadde hårløse flekker. Det ble tatt hudprøver for skabb og midd, men disse var negative. Til slutt ble det tatt blodprøver av henne , og det viste seg at hun var og er kjempe allergisk mot husstøv- og lagerstøvmidd. Den 19. 11. 03 startett vi opp med vaksinesprøyter, som jeg fikk ”gleden” av å sette på henne. Disse har fungert veldig bra, men ikke slik at vi kunne fortsette å konkurrere i lydighet. Det er ikke sjelden at hun er mer opptatt av å klø enn å høre etter hva mor sier, og da går man på hver sin side av hinderet i stedet for at den ene hopper over.
Elektra fant tidlig ut at vann er kuult!!! Om vannet kommer fra hageslangen, bøtter eller i form av en innsjø har ingen ting å si – bare det er vann! Vanning av blomster har fra første sommer av alltid med ført våt hund. Hun skal fange vannstrålen fra hageslangen, og flytter jeg strålen bortover løper hun nesten desperat etter den for å ta den igjen. Bading i innsjøer er like lystbetonet for henne. Hun svømmer glad omkring og henter apport (Badeand i rosa plast) og trekker gjerne slitne svømmere etter seg.
Arbeidslyst i det dagligdagse er det ingen ting å si noe på. Hun liker å jobb, og er stolt når hun får hjelpe til med å bære ting. Dette kan like gjerne være avisen i munn eller grillmat i kløv på ryggen på tur. Når man setter kløven på henne blir hun minst 10 cm høyere og meget stolt.