Ni celler mellom liv og død

Neida. Det er ikke så bokstavelig som det høres ut, men det virker sånn, når man står midt i det. 

Vi er ferdig med minus-dagene, og i gang med pluss. Med andre ord; en ny fase i prosessen for å bli frisk. Den 26 fikk Steinar antistoffer fra kanin, og for at han ikke skulle bli dårlig av det, ble det gitt masse for-medisinering. Det er en lang liste, både som flytende og tablettform. Rapamuna for å forebygge avstøtning, zofran som er kvalmestillende, brusetablett for å forhindre magesår, medisiner som skal beskytte urin og leverfunksjoner, og Allopurinol for beskyttelse av diverse andre organer. Og jeg har sikkert glemt noe. Steroider, antihistamin, paraset og cortison som beskytter mot kanin fikk han også. Når infusjon av kanin startet, ble det satt en test-dose for å se at han tålte det. Det gjorde han, så da var det bare å kjøre på. Tok i overkant 9 timer å få inn den. 

Dagen etter var det ny runde med kanin. Da fikk han også en medisin som heter Sandimmun. Dette for å forhindre at donorceller skal gå til angrep på kroppen til Steinar. Dette er medisin han skal gå på i 3 mnd. Kanskje lenger. 

Så kom endelig dagen hvor de nye stamcellene skulle settes. Blodprøve ble tatt kl 06.00, og da fikk vi vite at de var kommet til huset. Og da ble det heller ikke noe mer søvn. Spenningen var for stor. Vi visste at det ville gå noen timer før den ble satt, men søvn kunne vi glemme.                                                                   En time før han skulle få stamcellene skulle det også settes Antihistaminer.  Så når dagvakta kom, ble planen lagt. Pre-med kl 11.00, og transplantasjon kl 12.00.  Trodde vi. Rett før kl 11 kom dagvakta inn og kunne fortelle oss at stamcellene var på vei til Radiumhospitalet. Det var for mange celler. Det var 14, og skal ikke være over 10. (Det er ikke antall celler, men en utregning, og den kan jeg ikke). Men, da var det bare å vente. En sykepleier var sendt avgårde til Radiumhospitalet,  og skulle gi beskjed når hun visste når de var tilbake. Den beskjeden kom aldri, så vi ble gående her å vente. Men endelig, kl 16.05 ble Antihistaminene gitt, og kl 17.00 kom de inn med de dyrebare og livsviktige dråpene, og ett norskt flagg. Nå var mengden perfekt: Ni celler. Kl 17.05 var det i gang. Men, kl 17.55 oppdaget vi at det hadde stoppet opp, og ringte på pleier. Hun fikk det heller ikke i gang igjen, så hun gikk å ringte til vakthavende lege. Han var raskt på plass, og bestemte at slangesettet måtte byttes. Det som var gått tett blir sendt til undersøkelse for å være sikker på at det ikke er for mange celler igjen  der, som Steinar burde hatt. Men det er nok ingen fare, for de har gitt transplantasjon, med bare 4 celler, og det har gått bra. Det hele var ferdig kl 18.46.                     

Stamcellene som blir gitt, blir lagt i en slags "narkose" i kroppen til Steinar, og så blir de sakte vekket opp igjen. De vil da finne veien til benmargen hans, og der vil de føle seg "hjemme". Det gjøres på denne måten for de er "lært opp" I en annen kropp, så for at det nye immunforsvaret han nå får ikke skal gå til angrep, må de på en måte bli "kjent". (Enkel, og forhåpentligvis forståelig forklart) 

Nå begynner pluss-dagene, og ventetiden på at Steinar kommer til bunn, og lister seg oppover igjen. Så får vi se, og håpe på at dette er vellykket. ❤

Og Steinar har 3 bursdager: 08-01, 28-01, og 05-09. 😘

Comments

29.01.2020 16:12

Marit

Tenker på Steinar.
Også deg.Nå får vi håpe alt går bra som jeg vet det gjør.Klem fra oss.